Dette var en sterk opplevelse. Ifølge Wikipedia er det 150 000 graver fra før krigen og etter krigen. Av årsaker vi alle vet var det ingen graver fra krigsårene. Foran Synagogen er det en sirkel med navn på de 20 konsentrasjonsleirene der bla jøder ble fraktet til. Theresestadt var den folk dro til da de trodde det var et feriested de skulle til... Sterk opplevelse.

Sansefred er en sikkerhet på dette stedet, fred i sinnet er det ikke. Denne kirkegården er et mye bedre monument til tysk-jødisk historie enn den som minner om Holocaust nær Brandenburger Tor. Til å begynne med ble den faktisk bygget av tyske jøder, og den gjenspeiler hele historien siden 1800. I stedet for de tradisjonelle, ensartede jødiske gravsteinene, går arkitekturen til gravene snart full Hohenzollern. I stedet for hebraisk er bokstavene av gotisk type, og naturlig nok er fødsels- og dødsdatoer kun oppgitt i den kristne kalenderen. Dette var en tid med integrering og assimilering. Det vil være vanskelig å finne en kirkegård i Tyskland hvor en høyere prosentandel av gravsteiner bærer akademiske titler - leger og professorer overalt. Så kommer midten av det tjuende århundre, og all den prakten er borte. Den kollektive stoltheten viker for individuell fortvilelse. Mange graver bærer navn på mennesker som ikke har noen egen grav: familien deres har tydd til å legge navnene sine til familiegraven, så de har et sted å gå for å sørge over dem og vitne. Men i noen graver blir det gravlagt mennesker som har dødd i utlandet: mens de valgte å bo resten av livet andre steder, ønsket de å bli gravlagt sammen med andre i familien. Til slutt viser de nyeste gravene en annen plott-vri: mange av gravsteinene deres har kyrilliske inskripsjoner. Integreringen av de tyske jødene på 1800-tallet kan se ut som en illusjon, integreringen av de som emigrerte fra Russland ser fortsatt langt unna.