Selv om det er annonsert som krittgruvene som er interessante som sådan, er den mest interessante delen av denne attraksjonen det utrolige Cold War Museum. Det er åpenbart at dette er den virkelige lidenskapen til museet og dets kurator. Du blir møtt på døra av en håpe i full størrelse av Little Boy, bomben som utslettet Hiroshima. Inni i kan du se hvor mange tusen flere som kunne blitt drept av mer moderne og hundrevis om ikke tusenvis av ganger kraftigere våpen. Her i disse åssidene bygde dansken en bunker som skulle beskytte den danske kronen og regjeringen mens det vanlige danske folk stekte. Du går gjennom utrolige utstillinger med minner fra forskjellige land og forskjellige episenter av den kalde krigen, og minnene får deg til å skjelve. Du ser en diskett fra 1970 som fremdeles er ansvarlig for å sette av for Armageddon (eller ikke) og innser at "alt klart" egentlig ikke har blitt hørt ut og det fremdeles ser ut til å være nok idioter der ute til å bekymre deg for, selv om du har en mulighet til å vri håndtaket på sirenen som pleide å gjøre deg grøssende. Det er rikelig med praktiske ting - du kan hente mottakeren på en ekte ekte, plastikk hotline-telefon fra en bunker i Øst-Europa, og fantasien flyr. Du kan donere gassmasker og uniformer og få bildet ditt tatt som kommunistisk Røde Vakt. Den eneste kritikken mot museet er at en tekst på andre språk, særlig engelsk, er sterkt nødvendig. Det ville også være utrolig om den virkelige bunkeren skulle åpnes for publikum, men hvis ting ikke forbedrer seg i noen deler av verden i nær fremtid, kan det hende at vi dessverre trenger å være tilgjengelig i noen år fremover! De som ikke lærer fra fortiden, kan bli dømt til å gjenoppleve den.