Mens jeg så på en dokumentar om Bergen Belsen, minnet den meg om dagen tilbake i 1995 mens jeg jobbet i Tyskland. Det var VE-dag, og vi bestemte oss for å besøke Belsen, da vi hadde fått fridagen til å markere 50-årsjubileum. På veien kom vi (5 unge menn) over Becklingen krigskirkegård ved et uhell og bestemte oss for å ta en titt. Dette viste seg å være en av de mest bevegende dagene i livene våre. Det var hjerteskjærende å se radene med hvite graver ulastelig oppbevart og å lese navn og aldre på de unge mennene og brakte krigens nytteløshet hjem.

Vi fant det et veldig fredelig sted og veldig godt brydde seg om hagene var godt tilbøyelig, Vi satte et lite trekors med en valmue på tre malte steiner fra barnebarnene og barnebarnene. Jeg tok også en liten pose med jord fra Wales som min far var walisisk. Jeg tok bilder for graven, men som jeg gjorde dette regnet kamel ned så vi måtte gå som vi ikke hadde tatt strøk med oss, vi hadde en taxi fra stasjonen og sjåføren ventet på oss å ta oss tilbake igjen.