Elitetruppen på tur. - Brekkeseter

Vi har vært på Brekkeseter hvert år i de siste 8 årene. I de senere årene har plassen forfalt. I år har vi bestemt oss at vi ikke kommer igjen. Hele plassen er bare trist. Det er skittent, dårlig vedlikehold og selv om betjeningen består plutselig av unge, sjarmerende mennesker, merker man tydelig at de ikke kan bøte på alt som mangler. Vi bodde i en av hyttene. De er også mer og mer ødelagte, hull i treverket er tettet igjen med dopapir. De har ikke blitt gjort rent på lenge. Det er tydelig at noen gjerne vil lage god mat, men det er lite av det og maten er ikke mer enn du klarer å lage selv hjemme. Dessverre er dette ikke lengre et sted man kan anbefale.

Du går langs en gammelmodig og alt for lav fasade, inn en slitt dør og opp en liten trapp til en lite ambisiøs resepsjon. Så får du nøkkelen og må gå inne i den lave triste bygningen, ned en loslitt trapp og så i en trang korridor med utslitt gulvbelegg anno 1970 uten noen dekorasjon ned til ditt rom. Alt er bygget i 1970-årene, og aldri har noen gjort et forsøk på å forbedre dette ganske håpløse eksempelet på 1970-arkitektur.
Så er rommet ganske stort, og med vinduer i hele veggen mot utsikten, og du tenker at her er mye galt, men her kan vi bo. Leirskole uten noen som helst følelse av hvor vi er, men god dobbelseng. Teppefliser på gulvet i lyseblå bouclé er OK, men mørkegrå gardiner og ditto puter i de to billige stolene var et nyere og ikke helt heldig innslag.

Spisesalen er hyggelig, og maten er strålende, både middag og frokost.
Og så var det mange fine gamle bøker i et ganske rikholdig bibliotek, det hadde vi glede av.

Bodde på hotellet som bar preg av bedre dager. Bildene fra nettet var ikke virkeligheten. Vanskelig å åpne og lukke dører og vinduer, og veldig lytt mellom rommene.
Tykt lag med støv og dritt, og tydelig at det ikke var renhold på rommet under oppholdet. Også fellesområder var lite velholdte.
Wifi fungerte noen ganger, men ble ikke fikset av personalet.
Både til frokost og middag var det ikke nok mat. Middagen var sjeldent varm.
Personalet så ut til å være i sin egen verden uten gjester.