Middagens på DuVerden i Tromsø i går kveld ble en evig nedtur. Det er mulig at mine forventninger til DuVerden som merkevare er preget av en rekke middager hos «gamle» DuVerden i Svolvær.
For dette var en endeløs rekke av dårlig opplæring av ansatte og dermed ingen følelse av servicenivå i det hele tatt, kombinert med det minst sjarmerende restaurantfølelsen jeg har hatt siden Marché veikro (de la ned sin virksomhet i Norge i 2018), og en klar fornemmelse av et kjøkken i «mildt opprør».
1. Ved ankomst er det ingen som spør om vi vil henge av oss vinterjakkene, som naturligvis er store jakker grunnet kulden. Det er først når jeg spør om vi kan henge av oss at servitøren svarer «Neida bare ta med dere jakkene», og jeg svarer at «NEI, det skal vi IKKE», at servitøren mumler noe om «Ja dere kan bare henge fra dere DER» - og så peker han i retningen av noen kleshengere, som på ingen måte er designet for store vinterjakker.
2. Så blir vi først forsøkt plassert på et «ståbord» skulder til skulder, hvorpå jeg sier «Her skal vi absolutt IKKE sitte», servitøren opptrer totalt usmart og begynner å argumentere for det, og jeg bare sier «NEI, vi skal ikke sitte slik». Etter 7minutters rådslagning med hovmester får vi aller nådigst lov til å sitte ved et bord. Og i stoler som den beskrevne Marché ikke ville benyttet på sin veikro engang. Det var starten på en ukomfortabel sitteopplevelse, på en presumtivt anerkjent restaurant. Og verre skulle det bli.
3. Vi fikk menyen på en Pad, for så vidt en grei løsning i en teknologisk verden, men som kunde på restauranter av alle slag vil jeg på det varmeste anbefale en mer analog meny. Selve menyen er grei – den en smal, trolig et forsøk på en kombinasjon mellom kjøkkenøkonomi og kvalitet, vi velger hval-carpaccio til forrett, og tørrfisk og lammeskank til hovedrett.
4. Så faller vinmenyen totalt sammen. Servitøren gjør en fin forklaring av at vinmenyen er krise, at det er ansatt en kvinnelig barsjef Marion som sikkert kommer til å fremskaffe en bedre vinmeny. Vi velger en Italiensk ripasso, kelneren henter den, setter den på bordet – og der står den. Det går lang tid, ingen spør om vinflasken skal åpnes, inntil jeg spør om den kan åpnes. Ja blir svaret, vinflasken åpnes, og settes tilbake på bordet. Ikke noe forsøk på å smake på vinen, eller engang lukte på korken – fordi den er selvfølgelig borte. Så der sitter vi da, og ser på servitøren som svinser rundt, men legger ikke merke til at vi ber om vin. Inntil jeg selv ikke orker vente lengre og skjenker vin til oss begge. Og det skal jeg få lov til å fortsette med resten av kvelden. Alt vi skal ha i glassene, om det er vann eller vin, det skal vi jaggu få skjenke selv.
5. Forretten er nydelig, både tørrfisk og hval-carpaccioen er fantastiske. Vi melder til servitøren at dette var nydelig og hun takket pent for det. Så spurte jeg om en situasjon på kjøkkenet hvor en servitør kom tilbake med en lammeskank, og alle 5 på kjøkkenet stimlet til den svenske unge kjøkkensjefen når han gav sin tilbakemelding til servitøren. Det fremstod som hyggelig tone, vennlig og presist svar, og det rådde behagelig ro på kjøkkenet. Så forstår vi at denne kjøkkensjefen kom fra Svolvær og opp til Tromsø for å skaffe ro og orden på kjøkkenet, det ser det ut til at han klarte. Begge hovedrettene var gode, totalt sett. Til kjøkkenet vil jeg si - forsiktig med saltbøssen på tørrfisken!!! – og en svært god lammeskank druknet i garnityr og i et bad av purre.
6. Når vi så avslutter for å rekke Ole Paus-konserten, blir vi møtt av en hittil totalt fraværende hovmester. Hun er hyggelig og tåler en dempet men direkte tilbakemelding. Hvor hun hadde vært hele kvelden er ikke mulig for oss som gjester å si noe om, vi så henne aldri, hun var ikke innom den «avdelingen» vi satt i, hun var ikke innom bordet for å spørre om hvordan vi hadde det.
Med trolig en av Tromsøs aller fineste restaurant-lokasjoner burde DuVerden tilbudt en fullstendig annerledes totalopplevelse; Kvalifisert og godt trent personale, en vennlig og imøtekommende og glad tone, en innredning i restaurant-kategori og ikke veikro-standard, et kjøkken med noe mer personlighet, og en vinmeny sammensatt av noen med interesse og glede for vin – det trenger man ikke være sommeliér for å klare.