Vi spaserte inn på Ben Reddik etter å ha tatt oss en aldri så lite glass med musserende på Nedre Grünerløkka Cocktailbar (se profilen min for en anmeldelse der). Det første som skjer er at vi blir møtt av en servitør som ser litt rart på oss, for så å forsvinne ned en trapp. Jeg føler et lite øyeblikk at vi er på Galtvort for han forsvinner ned trappen raskere enn jeg får sagt "Ben Reddik". Kort tid etterpå kommer det en ny servitør som lurer på om vi har booket bord. Det har vi heldigvis for det er rimelig fullt der til tross for at det er en helt alminnelig onsdag og klokken er 19:30. Et sunnhetstegn altså.
Vi blir geleidet til bordet og blir presentert for en meny. Servitøren lurer på om vi vil ha noe drikke mens vi bestemmer oss for hva vi skal spise. Det vil vi. De to andre i følget velger seg hver sin øl, mens undertegnede tar en flaske pepsi max. Jeg foretrekker jo pepsi max over cola så det passer meg for så vidt fint. Dog er hovedgrunnen til valget av en brus framfor alkoholholdig drikke er at jeg har blitt et bedre menneske denne uken. Jeg har valgt å kutte ned i alkoholkonsumet mitt i framtiden og prosjektet går relativt bra. Fruen er i alle fall fornøyd.
Men herregud, glem den avsporingen. Det som er mer relevant her er prisene. For jeg må si at for å være en Palistinsk-inspirert resturant så kunne de med disse prisene ha forsørget hele landet. En såkalt "Full Meze Meny" som tilbyr en smak av hele kjøkkenets repertoar koster 695 norske kroner. Jeg gjentar: 695. Norske. Kroner. Det anser jeg som dyrt. Kjapp hoderegning tilsier at man har råd til rundt 7 pils på byen for samme prisen.
Vi bestemmer oss derfor for å plukke litt løst fra enkelmenyen, og alle virker fornøyde med valgene. Det vil si, vi er fornøyde helt til vi bestiller et pitabrød og får beskjed fra servitøren at "dere trenger sikkert mer etterhvert, for det er litt lite". Det er mulig at dette er ment som en hyggelig beskjed men det framstår som at vi blir kritisert for menyvalget vårt. Hva vet vel servitøren? Kanskje alle i reisefølget er anorektikere og derfor trenger litt mindre mat? Nei den der må du dra lengre ut på sjøen mer for vi er MEGET klar over hvor mye mat vi klarer. Takk.
Etter litt ventetid får vi presentert de små rettene i små skåler. Det smaker riktig så godt, så her scorer Ben Reddik godt. Som sagt er det likevel litt dyrt her, og jeg vurderer om jeg skal ta opp et forbrukslån eller selge en nyre for å ha råd til regningen. Uansett nyter hele følget maten, og vi blir alle mette og gode. TIL TROSS FOR AT VI BARE BESTILTE ETT PITABRØD. Hvem skulle trodd? Jeg var ganske sikker selv, men servitøren var åpenbart i tvil. Dette blir jo selvsagt bare spekulasjoner fra min side, men jeg mistenker at servitøren visste MEGET GODT at vi bare trengte ett pitabrød. Den luringen prøvde å prakke på oss mer enn vi kan bite over. Det servitøren ikke vet er at jeg også er en luring, og du lurer ikke en luring.
Vi blir sittende en stund etter måltidet og nyter litt mer drikke. Det er veldig hyggelig atmosfære på restauranten. Servitørene er flinke til å spørre om vi vil ha noe, uten at det oppleves som påtrengende. Etterhvert begynner vi å gjøre oss klar for å forlate. Vi blir presentert for regningen. Den usikkerheten som sprer seg rundt bordet kan sammenlignes med den man finner i en guttegarderobe med 14-åringer som alle er usikre på sitt eget underliv. Det skal sies at dette ikke er tilfellet for følget vårt, tvert om. Det er mye selvtillit rundt bordet, men ingen vet om de har råd til regningen.
Modig som jeg er tilbyr jeg meg å prøve. Her har vi muligheten til å legge igjen tips, og etter så god mat og hyggelig personale burde vi kanskje gjort det. Men i herrens vrede, etter dette besøket er det ikke nok penger igjen til å tipse noe nevneverdig. Prisen havner på rundt 1 400 kr for oss alle og jeg prøver tappert å taste inn prisen. Ved et uhell taster jeg inn pinkoden min, noe som innebærer et tips på rundt 4 000 kr mer. Jeg skynder meg og endrer på dette. Med svette i pannen ser jeg at betalingen går gjennom.
Et seiersbrøl kan høres rundt bordet, og vi får beskjed om å forlate restauranten. Det er jo selvfølgelig synd at det skulle ende slik, men akkurat det får vi ta på vår kappe. Vi går ut med godt mot og er fornøyd med kvelden. Kan anbefale restauranten til alle og spesielt hvis du tilhører overklassen eller adelen. Da skal regningen være en smal sak.