Øyet som ser?

Etter å ha besøkt brødrene Sands fantastiske kunstinstallasjon «Roseslottet» sitter jeg igjen med mange sterke inntrykk og et hav av følelser.

Denne utstillingen tok fullstendig pusten fra meg fra første øyeblikk. Så og si alle sanser stimuleres på min vei gjennom dette først så mørke og triste Vebjørn Sand-landskapet som står i skarp kontrast til Frognerseterens frodige, grønne skogsfarver. De solfylte og naturskjønne omgivelsene gir også et ekstra "skinn" til kunstverk med glimt av håp og glede.

Jeg blir regelrett dratt inn i bildene. Jeg kjenner smerten, jeg kjenner frykten og jeg føler sorgen. Jeg lar meg fasinere, jeg lar meg provosere og jeg lar meg forføre. Ikke minst så lar jeg meg imponere over mangfoldet. De ulike kunstuttrykkene står i skarp kontrast til hverandre, likevel utfyller de hverandre og smelter sammen til en helhet av uendelig mange dimensjoner.

To uker senere sitter inntrykkene fremdeles fast i kropp og sinn.

Er det ikke dette kunst skal gjøre?

Altså, jeg er ingen forfinet kunstekspert snarere en av mengden (gjelder vel oss alle, med unntak av kunsteliten).

Men jeg kom, jeg så, og jeg følte!

Og ikke minst, så forsto jeg:
Denne utstillingen er viktig fordi det kan komme til å skje igjen!

Vi lever i en verden hvor ytterpunktene roper høyere og favner bredere, og hvor potensielt farlige ledere stadig oftere viser seg villig å bryte ned demokratiet for egen makt og vinnings skyld.

Vi kan hverken tie eller fortrenge!
"Den som glemmer sin historie er dømt til å gjenta den"

Tusen takk for inntreden i deres fantastiske «Roseslott-verden» brilliante team Sand Dette må være en av årets flotteste, viktigste og mest relevante kunstutstillinger.
Ikke minst, en utstilling for folket.

Så får en spørre seg selv da hvem det er viktig å nå - kunsteliten eller alle oss andre?