90-tallet lever enda.
Som å steppe inn i sttet til «Mot i brøstet».
Rotete møblert.
Ikke noe gjennomgående stil. Et stort speil med lys her, et lite speil til der og en tv klemt imellom. Sliten pult og upraktiske skap. Stygge taklister. Kan ha vært fint en gang, men her trengs en real overhaling.

Heldigvis litt bra bad, selv om vanntrykket i dusjen var noe av det slappeste vi har vært borti.
Dårlig rengjort på gulv, men ellers ok rengjøring. God seng. Minibaren fungerte bra, selv om det stod igjen rester etter den som bodde her sist.

En gang vakre Tronheims stolte flaggskip - nå med adskillige riper i lakken. Resepsjonen fremstår dunkel i lilla og gråsort - TV-kontakten var revet ut, likeledes den til en stor stålampe som kunne lyst opp det dystre området. Resepsjonsområdet fremstår ganske enkelt som litt lurvete og ukoselig.
Værelset var ikke klart til kl. 15. Lunken beklagelse fra resepsjonen - de kunne tilbudt en kopp kaffe eller noe annet å drikke mens vi ventet. Men neida. Rommet var innvendig - dvs. uten vinduer mot gaten - men til rimelig pris, så ok. Ute var det 30 varmegrader og stekende sol, og inne nesten like ille, i tillegg til emmen lukt. Termostaten virket ikke, og det går ganske enkelt ikke an. Resepsjonsbetjeningen beklaget dette på tafatt vis, men foretok seg forøvrig ingen ting. Flere gjester klaget på det samme.
Når dette er sagt, skal det gis stort pluss for frokosten. I disse Covid 19 - tider ble den servert på særdeles delikat måte.

Iskaldt rom uten utsikten som vi hadde bestilt. For varme fikk vi en 100 kroners vifteovn, av den typen som lukter brent og skraller voldsomt. Ingen plaster på såret, ingen service. Æraen er tydeligvis over for dette hotellet.