To dager, to besøk med to forskjellige barnebarn. Begge to koste seg i et rolig tempo med mulighet for sang, historier og egen aktivitet. Noen dyr. Ansiktsmaling. Eg flotte ungdommer som underholdt. Fire fantastiske skuespilllere som lagde fengende og innlevende forestillinger med høy kvalitet kunstnerisk og musikalsk. Anbefales!!

Jeg var spent på å besøke det nye Prøysenhuset. Arkitektonisk sett er det nye anlegget veldig lekkert; bygget er lavmælt og godt integrert i landskapet. Plasseringen og utformingen er gjort slik at det framhever selve Prøysenstua; med selve museumsbygget (om man kan bruke et slikt begrep!) i bakgrunnen. Dette er et godt grep. Området rundt er også fint opparbeidet; med trelagte "stier" rundt huset.

Der stopper også begeistringen min, dessverre. For det første er billettprisene direkte ublue: 180 kr per person, uten noen form for honnørrabatt. En barnefamilie vil mao. på det jevne måtte hoste opp 500 kr kun for inngang. Og: man kan ikke besøke kaféen uten å ha løst full billett.

Selve Prøysenstua; altså stua hvor Alf Prøysen ble født, var stengt! Den er kun åpen tre ganger daglig ifm. "fortellerstund". Vil man besøke stua, er man mao. tvunget til å være med på et formidlingsopplegg for barn. Det er uforståelig hvorfor man ikke kan plassere en ansatt inne i selve stua som vakt, slik at den kan være åpen på lik linje med museumsbygget. Dette fører til skuffelse og dårlig valuta for en allerede altfor dyr inngangsbillett.

Selve utstillingen inne i hovedbygget framstår som ustødig og forvirrende. For det første ser den ut til å ta som utgangspunkt at de besøkende er innforståtte med hvem Alf Prøysen var. Det er det jo sikkert mange som er -- men hva med de som ikke kjenner til hans forfatterskap, og som besøker Prøysenhuset for å lære mer? Det er rigget opp tre interaktive "dobbeltsider" med diverse biografisk informasjon som de besøkende kan "bla" i. Problemet med dette, er at det kun er "plass" til én av gangen. Å få tilgang til denne delen av utstillingen, vil dermed være praktisk umulig dersom det f. eks. er en gruppe tilstede. Her og der kan kan man "klikke" på sidene og få opp betraktninger etc. om ulike aspekter i teksten -- men disse betraktningene skriver seg, med ett unntak, fra uvesentligheter som ikke har noen videre kompetanse om Alf Prøysen (dvs. lokale artister framfor forskere og litteraturvitere).

Den interaktive bokstavveggen mellom kaféen og inngangen er på sett og vis kanskje det mest vellykkede ved utstillingen -- på sett og vis. Utfordringen ligger imidlertid i at man må skjønne at man må klikke på de ulike, skiftende bokstavene, for deretter å klikke på de ulike stikkordene som dukker opp. Dette står det ingen steder at man må gjøre det, og jeg trodde først at det dreide seg om en mer visuell installasjon, inntil faren min (!) gjorde meg oppmerksom på at jeg måtte klikke på bokstavene for å få opp de ulike stikkordene. Tekstene man får opp på de ulike stikkordene er kanskje utstillingens aller beste tekster. Men gitt at bokstavene er omskiftelige, blir det også helt tilfeldig hvilke aspekter eller temaer man i det hele tatt får anledning til å lese om. Formidlingen framstår dermed som fragmentarisk, episodisk og random, og fungerer ikke bra.

Alt i alt et ustødig stykke arbeid, dette nye Prøysenhuset -- det var nok uklokt av Ringsaker kommune å løsrive seg fra samarbeidet med Anno museum/fylkesmuseet; kommunen hadde uten tvil hatt stor nytte av å tilknytte seg profesjonell, museumsfaglig kompetanse -- det hadde resultert i en langt mere givende besøksopplevlese for publikum.