Jeg vil advare alle som drar til Bangkok om denne ganske vanlige svindelen. Svindelen er godt gjennomført, det skal de ha, jeg gikk rett i fella selv, men vil advare alle videre.
Det hele startet sekundet vi gikk ut av taxien der vi ble sluppet av når vi skulle til The Grand Palace. Vi ble stoppet av en mann som så ut som han jobbet der og var godt kledd og sa at det var stengt på grunn av ett møte eller hva det var han mente og at vi derfor måtte komme dagen etterpå, helst litt tidlig. Vi var litt forvirret og skjønte egentlig ikke helt, det sto jo at det skulle være oppe lenger, men han var svært overbevisende og vi gikk i fella. Han anbefalte oss heller å ta en tur til sittende Buddha, stående Buddha og sovende Buddha. Vi var også så heldig som kunne bare idag få muligheten til å kjøpe dresser av ett kjempefint stoff (thai cashmere) eller noe sånt. Det var siste dagen av en eller annen uke han prata om og kun idag kunne utledninger få lov å kjøpe dress. Dette var og første året etter covid pandemien, så vi var ekstremt heldig! Vi skulle og få hele turen for kun 150 baht og sjåføren ventet på oss uansett hvor lang tid vi brukte alle de fire stedene vi skulle innom. Tuktuken og en sjåfør sto klar på sekundet og vi satt oss på. Først kjørte han til ett eller annet tempel med en buddha som forøvrig satt, men det var svært få andre turister der og var egentlig ett veldig fjernt sted. Sjåføren kjørte forøvrig svært ubehagelig i trafikken, spesielt med tanke på at det ikke engang er belte i tuktuken. Vi ante fred og ingen fare og så oss rundt på stedet. Det var fint der og foreløpig gikk ting etter «planen». Vi var ferdig og reagerte litt på at tuktuken brått var flyttet fra der vi ble sluppet av til en plass litt lengre bak. Sjåføren spurte om vi måtte på do og vi sa ja. Han fulgte oss bort til toalettet som var borti gata der og ventet til vi var ferdig på do. Deretter fulgte han oss tilbake til tuktuken og når vi da var klar for å kjøre videre til det dress stedet vi var så heldig å få utforske sa han brått at han måtte på toalettet. Vi syntes det var rart! Spesielt med tanke på alle vi var nettopp ved toalettet, hvorfor gjorde ikke han det da?
Vi var naive og tenkte ikke noe mer over det og ventet i tuktuken. Vi skvatt til da en mann som satt rett ved siden av tuktuken åpnet med å spørre om vi forsto at han måtte på do. Vi kunne bekrefte det, og han bablet så videre om det ene og det andre. Han sa han var på besøk i Bangkok for å møte moren sin og familie da han egentlig bodde i USA og han var nå på tempelet for å besøke broren som var munk. I USA var han en advokat og han snakket om at han var fra Buffalo nær grensa til Canada osv. Han spurte hvor vi var fra og vi sa Norge. Da snakket han masse om Norge og sa han hadde vært der 4 ganger, en gang i forbindelse med jobb og resten på ferie. Han kjente godt en fyr som heter Magnus fra Norge. Han hadde vært i Oslo, Stavanger og Lofoten og pratet i vei. Han kunne og noen norske gloser, men hadde glemt mange fordi han ikke hadde pratet det på en stund. Sist, men ikke minst ville han se kartet vi hadde fått over hvor vi skulle på denne tuktuk turen. Han nevnte og hvor heldig vi var som skulle på dette dress stedet, av fantastisk stoff og noen super dyktige ansatte. Hvordan visste vi liksom om det? Han spurte om vi hadde sett på tv igår, samme som han aller første vi ble møtt av spurte om fordi der hadde de snakket om dette eller noe sånt. Men vi har jo ikke sett på tv og ante ikke om dette. Vi var så heldig og dette var bare en sjanse vi måtte gripe! Denne eldre mannen hadde bygd tillit hos oss! Vi følte han var oppriktig og klarte å få oss til å stole på han. Han var jo og tross alt advokat, ett meget troverdig yrke. Han snakket og bra engelsk og bodde i USA. Etter en lang dotur som føltes som en evighet kom sjåføren tilbake. Den hyggelig mannen sa på norsk «hadet bra» og vi svarte med det samme. Jeg stusset dog på at når vi begynte å kjøre så sa jeg «hadet» igjen og «ha en fin flytur imorgen», men da virket det brått som han ikke var interessert i å prate mer og han svarte ikke og brydde seg ikke mer. Så kjørte vi.
Vi kjørte enn stund og kom til stedet vi bare kunne dra på idag. Så heldig vi var. Det så ikke spesielt fint ut der egentlig, men her skulle de lage dresser for armani og alt muli, det hadde jo tross alt han hyggelige mannen sagt. De åpnet døra for oss, kastet noen nokså råtne kataloger i fanget på oss, serverte oss øl og maste rundt om alt mulig. De var godt kledd der inne og snakket bra engelsk. De skapte ett enormt press på oss og vi hang ikke med på det de herjet med. Vi skulle se i katalogen, men brått ba de meg komme så skulle jeg se om det var noen dress farger jeg likte. Uten at jeg fikk sagt noe som helst fant de fram farger og sa den og den passet meg og at den må jeg ha og jeg fikk nesten ikke sagt noe som helst før de fant tre farger på tre dresser som jeg måtte ha. De sa og at jeg skulle være så heldig å få den tredje dressen gratis om jeg kjøpte to stykker og viste hvor da lav prisen per dress ville bli. Inni meg visste jeg egentlig at jeg ikke trenger noe ny dress i det hele tatt og tre nye er ihvertfall helt unødvendig! Men de skapte ett enormt press hvor mine meninger med mindre det var til fordel for dem var helt ubetydelig. Jeg fikk ikke gjort annet enn å følge deres ordre og brått hadde de mer eller mindre valgt en grønn dress til meg, med en slags rosa skjorte og jeg ble kastet bort til skranken for å betale. De sa den kostet 500USD. Hvilken valuta de pratet om skjønte jeg ikke til å begynne med, men brått sto jeg i kassa og de la da inn 20 000 baht som forøvrig er en stor gevinst til dem da det er mer enn 500USD og jeg ga kortet. Dressen var betalt. Jeg var bestemt på at jeg ikke ville ha en til egentlig, og sa det blir litt dyrt, men de ville sjekke om jeg hadde råd bare og prøvde å ta betalt for en til, men heldigvis hadde jeg ikke råd til det. De tastet og inn 15 000 baht for å se om jeg hadde råd da, men hadde ikke det heller så da fikk jeg kortet tilbake. Jeg gikk tilbake til de andre og fikk endelig pratet med kjæresten min igjen etter de separerte oss for at jeg skulle bli vist farger osv. Imens hadde en annen mast og mast på kjæresten min om kjoler hun burde ha som hadde vært fin til henne, men hun klarte heldigvis å stå imot. Personen hun hadde snakket med var og frekk nok til å si hvor lite tan kjæresten min hadde blitt etter ett par uker i Asia. Jeg ble forbanna når jeg hørte det.
De prøvde fremdeles å presse på med hvilken mulighet jeg går glipp av om jeg ikke kjøper en dress til, men etter mye fram og tilbake ga de seg på den, men ble litt sure. Jeg skrev under på noe papirer og greier som jeg egentlig ikke skjønte stort av, og fikk etterhvert endelig gått ut fra det svært pressa opplegget. De tok mål og skulle tilpasse denne dressen perfekt. Jeg skulle komme tilbake dagen etter for å sjekke størrelsen og så skulle den leveres på hotellet vi bodde på. Umiddelbart etter vi gikk ut fikk jeg en uggen følelse. Jeg likte ikke situasjonen vi nettopp hadde stått i. Det var ett enormt press, hvor nei egentlig ikke var ett alternativ og jeg angret noe så voldsomt på det jeg nettopp hadde kjøpt. Jeg har dress hjemme, hva fikk meg til å kjøpe en ny?
Tuktuk sjåføren sto der med ett lurt smil og vi kjørte videre. Nå skulle vi til denne da stående Buddhaen. Vi kjørte videre og for å se den Buddhaen måtte vi en båt og noe greier hvor vi og fikk mulighet til å dra på floating market og også se det velkjente templet: Wat Arun. Sjåføren sa det egentlig kostet oss 4000 baht for denne båtturen, men han skulle fikse til oss ved å si vi måtte få «thai pris» som han kalte det så skulle vi få turen til «bare» 2000 baht. Han med båten som tilfeldigvis bare satt på en stol like ved der vi parkerte tok bare kontant og vi hadde heldigvis ikke nok kontant. Grunnen igjen til at det er heldigvis er fordi det hele var en stor svindel. Sjåføren sa vi bare kunne gå til en atm og ta ut litt mer, han kunne og kanskje snakke litt mer med han med båten så vi kunne få prisen enda lavere. Vi var på dette tidspunktet meget skeptisk og kom på en unnskyldning med at vi skulle dra om 2 dager og ikke ønsket å ta ut mer penger da det er gebyr på uttak. Litt misfornøyd gikk etterhvert unnskyldningen gjennom og vi beklaget oss til sjåføren men han sa at det gikk fint. Han kjørte videre til siste stopp, sovende Buddha, Wat Pho. Der forlot sjåføren oss og vi betalte han 160 baht og lot han beholde de 10 ekstra, kanskje litt fordi vi var til dels flaue over å ikke ha nok til den båtturen.
Så kjørte han.
Jeg fikk en enda dårligere følelse når vi ved Wat Pho ble konfrontert med noe lignende som han aller første vi møtte. Hvor skulle vi og han kunne fikse tuktuk og tur så vi skulle se ditt og datt. Vi var lei, og gikk.

For å finne adressen igjen imorgen til stedet med dressen ba de meg notere ned stedet Y. H. M. Group Company Limited. Når vi etterhvert kom tilbake på hotellet søkte jeg opp dette og undersøkte. Det selskapet hadde god vurdering, men jeg reagerte på at de ikke solgte dresser. De solgte verktøy og slik og jeg syntes det var rart. Jeg gikk inn på betalingen jeg hadde gjennomført og der sto det Max Fashion-Bowonniwet. Ett selskap som solgte dresser. Men Max Fashion Bangkok hadde dårlig anmeldeser og på Tripadvisor var hele 40 av 78 vurderinger på en stjerne aka «Forferdelig» hvor mange og sier dette er svindel. Etter å ha lest gjennom flere anmeldelser hvor mange kan beskrive utelukkende helt like opplevelser som jeg hadde idag gikk det hele opp for meg. Dette var en svindel, en godt gjennomført svindel, hvor flere ledd har spilt inn og spesielt med den eldre mannen bygd tillit og fått oss til å tro på noe som på ingen måte er det vi har fått beskrevet.
Dagen gikk videre, jeg følte meg dum og for godtroende til mennesker. Hvordan i alle dager kunne jeg gå på noe så dumt som det her? Dagen derpå kom og vi skulle tilbake for å teste denne «fantastiske» dressen de hadde jobbet med. Kjæresten min og jeg skulle ta video og bilder i skjul for å dokumentere dette stedet. Jeg prøvde diskre å filme en video fra utsiden av bygget og at jeg gikk inn, men en kar der inne klarte utrolig nok å se at jeg filmet og ba meg slette videoen og jeg måtte vise han at jeg slettet den. Heldigvis så vet ikke han om nylig slettet antar jeg på iPhone.
Hvordan de liksom tilpasser og lager en dress av silke eller hva nå enn det er på under 24 timer er og ett mysterium, men det er nå så. Jeg fikk dressen i den riktige fargen og skjorte også og vi ble sendt inn på ett møterom. Vi ble nok en gang tilbudt øl, vann og det vi måtte trenge, men vi ville ikke ta imot noe av disse svindlerne nå. Jeg prøvde tøyet inne på verdens minste «prøverom» inne på møterommet, mens en kar fortsatt prøvde å selge kjæresten min en kjole. Hun skulle hvertfall ikke ha noe kjole eller noe som helst herfra. Det var hvertfall sikkert! Det mest beskrivende og enkleste jeg klarer å beskrive hvordan skjorten føltes ut som er at man kan tenke seg at den var printet ut fra en printer. Stoffet føltes nærmest ut som tykt papir som ikke så lett lot seg revne. Jeg aner ikke hvilket stoff det er, men det er hvertfall ikke spesielt bra. Dressen var ikke av samme stoff, men noe bra stoff er det ikke og jeg reagerte på flekker, streker, merker og ting som ikke skal være på en ny dress som var der. Jeg orker dog ikke å si noe på det fordi jeg visste at denne dressen vil jeg uansett ikke bruke og jeg ville egentlig ikke ha den i utgangspunktet. De mente den satt litt trangt på låret og skulle liksom fikse det, men at den var trang over brystet gjorde ingenting, det var normalt, selvom jeg ikke kunne krysse armer uten at den strammet så hardt at jeg nesten kunne kveles. Jeg ville ut derfra så fort som mulig og så fort den var prøvd og prata ferdig dro vi. Jeg var og så heldig å få ett slips så de sendte med det. «Heldige meg»!
Bilder har vi mange av og jeg er mildt sagt ikke fornøyd.
Dressen kom på hotellet. Greit var det, men noen ny dress verdt 500USD eller 20 000 baht eller hvilken valuta man ønsker å bruke er det overhode ikke verdt. Det hele var en svindel, hvor de dessverre utnytter enkle bytter med å spille på å bygge tillit, gjøre oss forvirret, skape ett enormt press og utnytte oss til det fulle. I situasjonen rekker man ikke å tenke før både det ene og det andre har skjedd, men når man for tid til å tenke litt ser man så klart hva som har skjedd.
Dette er dessverre veldig vanlig at skjer i Bangkok. Svindel kan skje alle. Jeg liker å tro jeg er kritisk til mesteparten og har piggene ute, spesielt når jeg aner uro, men her rammet det meg også. Hver dag for disse menneskene folk til å tro de er så heldig som får den muligheten, men det hele er godt planlagt og gjennomført svindel. Vi er skuffet over dette og angrer på det hele. Men det kan man dessverre ikke endre på.

Men min sterkeste anbefaling er: stol på Google maps eller nettet når det kommer til åpningstider. Ikke tro på alle som sier ditt og datt uansett om de er godt kledd eller ikke. Undersøk selv først, man vet ofte best selv!