På seiltur til det vakreste og mest pittoreske av alle øyer på svenske vestkysten, fikk vi lyst til å «flotte» oss litt og spise middag på Väderöarnas Värdshus.
Sultne og oppglødde som vi var etter lang seiltur i høstmørket, fikk vi restaurantbord og forventningsfullt lyttet vi til serveringsdamen som fortalte om
kokt Väderö-torsk!
Wow!
Og det til oss, som er vokst opp på fisk, men ikke lenger får fiske den pga forbid langs kysten...
Med andre ord var vi glade over menyvalget.
Alt var greit nok, vinen og forretten. Men så kom hovedretten:
Frossen torsk fra Norge. En bitteliten, firkantet «kloss» med fisk og noe kliss som liknet potetmos, samt noen hjelpesløse, svidde småpotetbiter.
Herregu’, noe så talentløst!
Emmen smak.
Nærmest klissete.
Lite delikat.
Bar preg av feil koking.
Kjente ikke forskjell på fisk og potetmos...
Vi kikket på hverandre, og lurte på hva i h...! dette var for noe skrot.
Vi spiste noen forsiktige biter, og lot resten av denne sørgelige skiten være.
Sereringsdamen skjønte teginga, men sa ingen ting, ikke spurte hun om det smakte heller.
Dette ville vi aldri gitt til katt, en gang!
Dyrt måltid, fullstendig elendig kvalitet, og lite talende for et så flott sted på Bestkysten.
Konklusjon:
Seil gjerne til Väderöa, kos deg i vakre omgivelser på en øygruppe, men mat spiser du bedre ombord enn på
Väderöarnas Värdshus.
Aldri mer middag der...